Jeg har alltid trodd at jorden ville bli et bedre sted å være,

 om jeg ikke hadde vært her. Og i støytene så tror jeg det enda. Jeg er en belastning for familien min, og jeg gjør faktisk svært sjeldent noe riktig. Har selvinnsikt så dette er ikke bare piss.

Time will show.

Hilsen

Pernille

Sommeren jeg fylte 7

Ble en sommer med mye fyll og slåssing for mamma og pappa sin del. Vi var på hytta hele sommeren, og jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger vi sprang og gjemte oss i skogen. Ikke bare mamma og jeg, men også brødrene mine. Vår far skulle drepe oss gang på gang, og dagene etter var det som om ingenting hadde hendt. Det var denne sommeren følehornene hadde slått seg på, jeg ble som en hund. Snuste opp alkohol, og visste hvor de hadde stæsjet sitt hen. Det jeg ikke hadde fått med meg var at på dette tidspunktet hadde de ikke lengre bare alkoholen, men også pillene. Dette gjorde at de var sløve i støytene og sov mye. Vi ungene var overlatt til oss selv, men nå hadde jeg store brødre, som tok godt vare på lillesøsteren sin.

Det var også denne sommeren en av kameratene til min eldste bror begynte å misbruke meg. Fram til denne sommeren var det noe av det største jeg visste, å få leke cowboy og indianer med de store gutta. Men etter denne sommeren var jeg om mulig et enda mer redd og usikkert barn, som var skylda i nok en ting. For selvsagt var det min feil at mamma og pappa drakk, og selvsagt var det min feil at kompisen til broderen misbrukte meg -  det sa jo han selv også... Fordi jeg var så vanvittig deilig. Og han skulle drepe familien min dersom jeg sa noe. De verste hendelsene denne sommeren i forbindelse med denne "gutten" (som da var 15 år, den eldste kompisen storebror hadde), var de gangene han kom og hentet meg når brødrene mine var i byen til bestemor. For da hadde han god tid til å gjøre det han ønsket, for mamma og pappa satt og drakk på hytta og syntes det var topp at han tok meg med ut. Det verste er nå når jeg sitter og skriver dette, så kan jeg ikke en gang gi dette mennesket et fiktivt navn, fordi da sverter jeg et annet guttenavn...

Mamma og pappa skjønte aldri noe. Brødrene mine fant det ut, men det ble lengre fram i tid.

Jeg begynte på skole denne høsten, dette var inne i byen. Vi bodde midlertidig i hybelhus som jobben til pappa hadde skaffet han, og vi hadde fått to rom. Ett til mamma, pappa og meg, og ett til brødrene mine. Husker enda hvor stolt jeg var første skoledag, men også hvor redd jeg var. Ikke redd for å begynne på skolen, men redd for at de andre skulle finne ut hvilke foreldre jeg hadde. Den skammen det ville bli dersom de andre ungene fant ut at mamma og pappa drakk alkohol og slåss så snørr, tårer og blod haglet veggimellom. Og i dette hybelhuset fløyt alkoholen fritt mellom de som bodde der... 

Kun ett par helger etter skolestart våknet jeg av at mamma og pappa slåss på rommet, mer stille denne gangen, for brødrene mine kom ikke inn. Jeg lå under dyna og gløttet ut, jeg så at mamma prøvde å beskytte seg mot slagene pappa ga henne, men til slutt bikket hun over i senga. Da så jeg at pappa voldtok mamma, mens mamma gråt og sa nei. Jeg snudde meg inn mot veggen så stille som jeg bare kunne, mens tårene trillet. Frykten var ubeskrivelig, og smertene jeg følte i hjertet av å høre mamma gråte å si nei... Pappa sovnet og mamma gråt sårt og gikk i dusjen... Hun visste aldri at jeg fikk med meg dette...

Terapi.... 

Hilsen

Pernille