5 år

Fra jeg var 4 til jeg var 5 så flyttet vi fra nabolaget vi bodde i, og det var for så vidt veldig greit fordi jeg allerde da merket at folk snakket bak ryggen til oss alle. Så vi tok ferga og flyttet til bygda på den andre siden av fjorden. 

Ting fortsatte slik det slutta, men det jeg syntes var det absolutt beste var at det var langt til nærmeste nabo. Det jeg ikke tenkte på, var at det som skilte disse to bygdene var kun en liten fjord, ryktet om familien hadde gått foran oss. Brødrene mine ble mobbet på skolen, selv var jeg hjemme sammen med mamma alle dagene så jeg var skånet mot akkurat det. Det hele toppet seg da min bror som da var 11 ble kastet ned steintrappa på skolen og tannreguleringa ble slått ut av stilling. Jeg husket mamma dro meg med på skolen og skjelte ut både rektor og lærerinna som var vitne til det hele, uten at brødrene mine fikk det noe bedre av den grunn. Men det var slik mamma var, høylytt og bestemt. 

Noen helger etter denne hendelsen dro brødrene mine på besøk til bestemor i byen, mens mamma, pappa og jeg dro på hytta. Hytta lå i samme kommune som der vi bodde nå, men jeg husker fortsatt at det var veldig godt å komme til roen og idyllen jeg forbandt med hytta. Nå skulle vi tre kose oss, og jeg var veldig glad! 

Utover lørdags kvelden ble jeg syk, så jeg fikk lov til å legge meg i overkøya til mamma. Husker godt at jeg sovnet og følte meg for en gangs skyld veldig trygg og god. Jeg var såpass ung og naiv enda, at "alkohol-antennene" enda ikke var etablert. Våknet av at det var noe høylytt kranglig fra stua, det var mørkt ute og plutselig var jeg ikke trygg lenger. Jeg hadde ingen brødre som passet på meg, og jeg hadde ingen rømningsveier, så jeg gravde meg godt under dyna. Bråket fortsatte, jeg hørte at mamma ble slått og at hun tryglet pappa om å ikke bli slått igjen. Pappa kalte mamma "ei hælvettes hore *klask* Se te hælvette å kom dæ i seng!!". Mamma kom inn på rommet, jeg hørte hun gråt veldig sårt. Jeg lå stiv av skrekk under dyna og mamma kom og la seg ved siden av meg. Hun holdt rundt meg og sa: "så, så jenta mi, det her skal gå så bra så", mens hun hulket og skalv selv. Jeg registrerte at mamma ikke luktet alkohol i det hele tatt, og jeg ble faktisk litt roligere inni meg. Hørte ytterdøra smalt igjen, og både mamma og jeg ble roligere. Vi sovnet med armene rundt hverandre. 

Jeg vet ikke hvor mange timer vi fikk sove, men jeg våknet av at jeg ikke fikk puste. Slo opp øynene og ser pappa ruver over oss i overkøya (han står i underkøya og bøyer seg over meg for å nå tak i mamma som ligger innerst), han har hele neven over ansiktet mitt og mamma sitt. "No ska dåkker dø, æ ska dræp dåkker". Det blir mørkt igjen, og det neste jeg husker er at mamma bærer meg nedover i skogen, mot nabohytta. Jeg vet ikke den dag i dag hvordan mamma kom seg ut av den overkøya og fikk meg med seg, men jeg vet at jeg fortsatt er i live...

Vi ble værende ute denne høstnatta, mamma og jeg. Nede ved hytta til naboen, mens pappa letet etter oss med ei øks i hånda. Dette var første gangen vi søkte tilflukt her nede, men det ble ikke den siste... Omsider gikk han opp til hytta vår igjen, men vi fulgte ikke etter før en stund senere. Da lå han avsvimt i sofaen og han våknet ikke før han var edru igjen neste dag. Vi pratet aldri om denne episoden igjen...


Hilsen

Pernille

bloggurat