Skriver for min egen del

Jeg har lært mye om meg selv den siste tiden, og av den enkle grunn fant jeg ut at jeg trengte å få ut en del gammel møkk som ligger i systemet. Jeg trenger dette fordi jeg da kanskje endelig kan være meg selv. Denne bloggen blir mitt første steg til heling, dette blir begynnelsen på min terapi.

Jeg skriver også for min familie, slik at de kan få MEG tilbake. På tide å ta et oppgjør med fortiden, slik at jeg kan fokusere på framtiden.

Dette blir altså en blogg om gamle følelser og smerter, men forhåpentligvis etterhvert som jeg skriver meg gjennom alt dette, så kommer gode følelser og glede tilbake. 

Intro:
Mitt voksne liv kom altfor tidlig, både for meg og mine storebrødre. Vi har nemlig vokst opp i ett hjem hvor alkohol og piller var bortimot daglig kost for våre foreldre. Og ettersom jeg var yngst, så ble jeg etterhvert overlatt til meg selv å takle alt dette spetakkelet. Jeg vet at den dag i dag går mine brødre med skyldfølelser overfor meg, men det skal de ikke ha. Det er ikke sikkert jeg hadde overlevd barndommen min en gang dersom de ikke hadde reddet både seg selv og meg fra vår far.

Den første opplevelsen min med problemene er ikke selvhusket, men noe mine brødre fortalte meg, de var selv 8 og 6 år da denne opplevelsen kom, jeg var bare 1 år:

Brødrene mine våkner på gutterommet av at jeg ligger og gråter, fryktelig sårt. De står opp og leter etter mamma og pappa. Pappa er ikke å finne, mens vår mor ligger bevisstløs i sengen. Hun lukter alkohol og ser forslått ut. Min yngste bror løfter meg ut av sengen min mens min eldste går ned på kjøkkenet og lager flaske til meg. De får i meg melka, og legger meg i mellom seg i senga. De er redde, men sovner igjen likevel.

Min eldste bror våkner ikke så lenge etter, vår far har kommet hjem og nå skal han drepe oss. Nei, det er ikke noe min 8 år gamle bror tror, for det han våkner av er at vår far står og stikker en kniv ned i madrassen rett mellom hodene våre. Helt hvordan brødrene mine klarer å få en voksen mann unna oss for så å legge på sprang med meg i mellom seg, det vet jeg ikke, men vi ender opp i et fjøs et lite stykke unna hvor jeg gråter av hjertens sorg og smerte. Og mine brødre er livredde for at jeg skal avsløre hvor vi er. Men de klarte å holde oss skjult, og vi kunne vende hjem neste dag. Til en avdrukken far som sov, og til en mor som akkurat hadde våknet i bakfylla, med blått øye og hovent fjes. 

Ingen snakket om dette som hadde skjedd om natta, verken denne dagen eller neste....

Hilsen 

- Pernille