Mine første

...minner om hvilket hjem jeg bodde i, har jeg fra da jeg var ca 4 år. Mamma og pappa skjulte alltid for meg at de drakk, så jeg våknet om nettene av bråk. Pappa banket mamma til blods, mens jeg og brødrene mine stod i gangen og så på. Mamma full av blod, snørr og tårer, mens blikket til pappa lynte. "Jævla hore" sa han til henne, "selv du ser at han ikke er min sønn!!". Dette var om min eldste bror, kanskje han av oss alle som ligner mest på min far. Da han snudde seg mot oss, husker jeg at brødrene mine tok tak i armene mine, og vi løp ut. Midtvinters, i pysjen og i et nabolag hvor alle kjente alle. Vi var ikke bare redde for hva pappa kom til å gjøre med oss om han fant oss, men og hva naboene trodde om familien vår om de oppdaget oss. Det var en skam som jeg og brødrene mine dro med oss over alt hvor vi flyttet. Uansett, jeg husker ikke helt hvor vi gjemte oss, men jeg husker godt at brødrene mine gikk på omgang nært huset for å se om situasjonen hadde roet seg, om pappa sov...

Etter ca en time kunne vi gå inn igjen, kald, våt og skrekkslagen. Sovnet med en frykt i kroppen og heldigvis fikk jeg ligge inne sammen med brødrene mine, den eneste tryggheten jeg hadde denne natta. 

Vi våknet først neste morgen, og gikk inn på stua og begynte å rydde. Knust glass, blod og sølt alkohol måtte støvsuges og vaskes opp. Frokosten lagde vi selv etter at vi hadde fått ryddet og så satte vi på tegnefilm. Hørte at mamma og pappa lå inne på rommet og pratet, og da de stod opp gikk mamma inn på kjøkkenet og satte på kaffe. Pappa kom inn på stua, blid og smilende som om ingenting hadde skjedd. Mamma gikk på badet, og kom ut igjen med en rar farge i ansiktet. Jeg lærte kun noen år senere at det var dekkstift som forårsaket denne merkelig hudfargen, dekkstift over banket og sår hud....

Illustrasjonen er hentet fra google.com

 Nok en gang ble ingenting nevnt med ord, selv om mamma og pappa visste at vi hadde sett noe som i allefall ikke jeg hadde sett før, og det er kanskje det absolutt største sviket et barn kan oppleve. At ting blir tiet i hjel. Jeg er overbevist om at de visste at de hadde etterlatt stua som en slagmark, men ikke en gang det ble satt pris på. Dagen fortsatte som alle andre dager, men nå i en familie med tre terroriserte barn...

Hilsen
- Pernille