5 år

Fra jeg var 4 til jeg var 5 så flyttet vi fra nabolaget vi bodde i, og det var for så vidt veldig greit fordi jeg allerde da merket at folk snakket bak ryggen til oss alle. Så vi tok ferga og flyttet til bygda på den andre siden av fjorden. 

Ting fortsatte slik det slutta, men det jeg syntes var det absolutt beste var at det var langt til nærmeste nabo. Det jeg ikke tenkte på, var at det som skilte disse to bygdene var kun en liten fjord, ryktet om familien hadde gått foran oss. Brødrene mine ble mobbet på skolen, selv var jeg hjemme sammen med mamma alle dagene så jeg var skånet mot akkurat det. Det hele toppet seg da min bror som da var 11 ble kastet ned steintrappa på skolen og tannreguleringa ble slått ut av stilling. Jeg husket mamma dro meg med på skolen og skjelte ut både rektor og lærerinna som var vitne til det hele, uten at brødrene mine fikk det noe bedre av den grunn. Men det var slik mamma var, høylytt og bestemt. 

Noen helger etter denne hendelsen dro brødrene mine på besøk til bestemor i byen, mens mamma, pappa og jeg dro på hytta. Hytta lå i samme kommune som der vi bodde nå, men jeg husker fortsatt at det var veldig godt å komme til roen og idyllen jeg forbandt med hytta. Nå skulle vi tre kose oss, og jeg var veldig glad! 

Utover lørdags kvelden ble jeg syk, så jeg fikk lov til å legge meg i overkøya til mamma. Husker godt at jeg sovnet og følte meg for en gangs skyld veldig trygg og god. Jeg var såpass ung og naiv enda, at "alkohol-antennene" enda ikke var etablert. Våknet av at det var noe høylytt kranglig fra stua, det var mørkt ute og plutselig var jeg ikke trygg lenger. Jeg hadde ingen brødre som passet på meg, og jeg hadde ingen rømningsveier, så jeg gravde meg godt under dyna. Bråket fortsatte, jeg hørte at mamma ble slått og at hun tryglet pappa om å ikke bli slått igjen. Pappa kalte mamma "ei hælvettes hore *klask* Se te hælvette å kom dæ i seng!!". Mamma kom inn på rommet, jeg hørte hun gråt veldig sårt. Jeg lå stiv av skrekk under dyna og mamma kom og la seg ved siden av meg. Hun holdt rundt meg og sa: "så, så jenta mi, det her skal gå så bra så", mens hun hulket og skalv selv. Jeg registrerte at mamma ikke luktet alkohol i det hele tatt, og jeg ble faktisk litt roligere inni meg. Hørte ytterdøra smalt igjen, og både mamma og jeg ble roligere. Vi sovnet med armene rundt hverandre. 

Jeg vet ikke hvor mange timer vi fikk sove, men jeg våknet av at jeg ikke fikk puste. Slo opp øynene og ser pappa ruver over oss i overkøya (han står i underkøya og bøyer seg over meg for å nå tak i mamma som ligger innerst), han har hele neven over ansiktet mitt og mamma sitt. "No ska dåkker dø, æ ska dræp dåkker". Det blir mørkt igjen, og det neste jeg husker er at mamma bærer meg nedover i skogen, mot nabohytta. Jeg vet ikke den dag i dag hvordan mamma kom seg ut av den overkøya og fikk meg med seg, men jeg vet at jeg fortsatt er i live...

Vi ble værende ute denne høstnatta, mamma og jeg. Nede ved hytta til naboen, mens pappa letet etter oss med ei øks i hånda. Dette var første gangen vi søkte tilflukt her nede, men det ble ikke den siste... Omsider gikk han opp til hytta vår igjen, men vi fulgte ikke etter før en stund senere. Da lå han avsvimt i sofaen og han våknet ikke før han var edru igjen neste dag. Vi pratet aldri om denne episoden igjen...


Hilsen

Pernille

bloggurat

Mine første

...minner om hvilket hjem jeg bodde i, har jeg fra da jeg var ca 4 år. Mamma og pappa skjulte alltid for meg at de drakk, så jeg våknet om nettene av bråk. Pappa banket mamma til blods, mens jeg og brødrene mine stod i gangen og så på. Mamma full av blod, snørr og tårer, mens blikket til pappa lynte. "Jævla hore" sa han til henne, "selv du ser at han ikke er min sønn!!". Dette var om min eldste bror, kanskje han av oss alle som ligner mest på min far. Da han snudde seg mot oss, husker jeg at brødrene mine tok tak i armene mine, og vi løp ut. Midtvinters, i pysjen og i et nabolag hvor alle kjente alle. Vi var ikke bare redde for hva pappa kom til å gjøre med oss om han fant oss, men og hva naboene trodde om familien vår om de oppdaget oss. Det var en skam som jeg og brødrene mine dro med oss over alt hvor vi flyttet. Uansett, jeg husker ikke helt hvor vi gjemte oss, men jeg husker godt at brødrene mine gikk på omgang nært huset for å se om situasjonen hadde roet seg, om pappa sov...

Etter ca en time kunne vi gå inn igjen, kald, våt og skrekkslagen. Sovnet med en frykt i kroppen og heldigvis fikk jeg ligge inne sammen med brødrene mine, den eneste tryggheten jeg hadde denne natta. 

Vi våknet først neste morgen, og gikk inn på stua og begynte å rydde. Knust glass, blod og sølt alkohol måtte støvsuges og vaskes opp. Frokosten lagde vi selv etter at vi hadde fått ryddet og så satte vi på tegnefilm. Hørte at mamma og pappa lå inne på rommet og pratet, og da de stod opp gikk mamma inn på kjøkkenet og satte på kaffe. Pappa kom inn på stua, blid og smilende som om ingenting hadde skjedd. Mamma gikk på badet, og kom ut igjen med en rar farge i ansiktet. Jeg lærte kun noen år senere at det var dekkstift som forårsaket denne merkelig hudfargen, dekkstift over banket og sår hud....

Illustrasjonen er hentet fra google.com

 Nok en gang ble ingenting nevnt med ord, selv om mamma og pappa visste at vi hadde sett noe som i allefall ikke jeg hadde sett før, og det er kanskje det absolutt største sviket et barn kan oppleve. At ting blir tiet i hjel. Jeg er overbevist om at de visste at de hadde etterlatt stua som en slagmark, men ikke en gang det ble satt pris på. Dagen fortsatte som alle andre dager, men nå i en familie med tre terroriserte barn...

Hilsen
- Pernille

Skriver for min egen del

Jeg har lært mye om meg selv den siste tiden, og av den enkle grunn fant jeg ut at jeg trengte å få ut en del gammel møkk som ligger i systemet. Jeg trenger dette fordi jeg da kanskje endelig kan være meg selv. Denne bloggen blir mitt første steg til heling, dette blir begynnelsen på min terapi.

Jeg skriver også for min familie, slik at de kan få MEG tilbake. På tide å ta et oppgjør med fortiden, slik at jeg kan fokusere på framtiden.

Dette blir altså en blogg om gamle følelser og smerter, men forhåpentligvis etterhvert som jeg skriver meg gjennom alt dette, så kommer gode følelser og glede tilbake. 

Intro:
Mitt voksne liv kom altfor tidlig, både for meg og mine storebrødre. Vi har nemlig vokst opp i ett hjem hvor alkohol og piller var bortimot daglig kost for våre foreldre. Og ettersom jeg var yngst, så ble jeg etterhvert overlatt til meg selv å takle alt dette spetakkelet. Jeg vet at den dag i dag går mine brødre med skyldfølelser overfor meg, men det skal de ikke ha. Det er ikke sikkert jeg hadde overlevd barndommen min en gang dersom de ikke hadde reddet både seg selv og meg fra vår far.

Den første opplevelsen min med problemene er ikke selvhusket, men noe mine brødre fortalte meg, de var selv 8 og 6 år da denne opplevelsen kom, jeg var bare 1 år:

Brødrene mine våkner på gutterommet av at jeg ligger og gråter, fryktelig sårt. De står opp og leter etter mamma og pappa. Pappa er ikke å finne, mens vår mor ligger bevisstløs i sengen. Hun lukter alkohol og ser forslått ut. Min yngste bror løfter meg ut av sengen min mens min eldste går ned på kjøkkenet og lager flaske til meg. De får i meg melka, og legger meg i mellom seg i senga. De er redde, men sovner igjen likevel.

Min eldste bror våkner ikke så lenge etter, vår far har kommet hjem og nå skal han drepe oss. Nei, det er ikke noe min 8 år gamle bror tror, for det han våkner av er at vår far står og stikker en kniv ned i madrassen rett mellom hodene våre. Helt hvordan brødrene mine klarer å få en voksen mann unna oss for så å legge på sprang med meg i mellom seg, det vet jeg ikke, men vi ender opp i et fjøs et lite stykke unna hvor jeg gråter av hjertens sorg og smerte. Og mine brødre er livredde for at jeg skal avsløre hvor vi er. Men de klarte å holde oss skjult, og vi kunne vende hjem neste dag. Til en avdrukken far som sov, og til en mor som akkurat hadde våknet i bakfylla, med blått øye og hovent fjes. 

Ingen snakket om dette som hadde skjedd om natta, verken denne dagen eller neste....

Hilsen 

- Pernille